...

tirsdag 24. april 2012

Pensjonist i bloggverda, usensurert tankespinn



Har tenkt ein del i det siste. På ferda mi som interiørbloggar. Frå ny og uerfaren hausten 2009, til "pensjonert frue" i 2012. For det kjennes litt slik. Har vore litt rundt på bloggar som er nyare og i vinden, og ser kommenteringa og entusiasmen lyse mot meg. Og eg er misunneleg. Huskar godt når eg sjølv sprudla over av kreativitet, og sprang rundt med kameraet og knipsa hundre bilder i døgnet. Store delar av kveldane brukte eg til å gjenkommentere til alle som hadde vore innom meg. I tillegg til at eg var innom med nokre ord til alle som eg beundra stort, men som aldri skreiv tilbake til meg...

No er situasjonen ein heilt annan. Eg bloggar enno, men det blir på ein annan måte. Det er kjekt å poste bilder og litt tekst, prøve å bli bedre både på fotografering og layout; eg lærer dagleg. Men kommenteringa mi har nesten stoppa opp, ikkje for at eg er sær og har primadonnanykkar, men fordi eg ikkje har energi til det. Eg har snakka med fleire andre som var "høgt oppe" for nokre år sidan, og dei har det heldigvis på same måten. Eg trur det er naturleg? Og det kjem stadig nye bloggar, eg har fullstendig mista oversikta.

Så no forstår eg så veldig godt dei bloggarane som ikkje kom innom meg med nokre ord då eg var i startfasen. Det var nok aldri gale meint; dei hadde rett og slett ikkje overskot og oversikt nok til å gjere det. Eg har fått mailar frå bloggarar som vil at eg skal leggje dei til i bloggrollen min, og at eg skal vere med på GiveAways. Prinsipielt er eg imot dette. Gjenbesøk skjer ganske ofte sjølv for meg, gjerne via ein kommentar hos meg, og dei som tiltalar meg legg eg til i lista mi. Byrjar eg å lese dei fast, legg eg dei etter kvart til i bloggrollen min. Det er eit strev å sanke følgjarar og lesarar. Det finns få snarvegar. I alle fall slik mi reise har vore.

Eg har lite kontakt med andre bloggarar i forhald til før. Men dei venskapa som har oppstått er der, og det kjennes veldig fint. Enkelte jenter har forsvunne langsmed, slutta å blogge, slutta å kommentere, blitt borte for meg. Saknar fleire av desse. Kanskje er dei innom enno?

Eg har fått mange gode råd siste mnd. frå andre røynde bloggedamer, om å ikkje bry meg om at lesartala stupte medan eg var sjuk, og at antal kommentarar ikkje er så viktig, eit innlegg kan vere bra for det. Jauda, eg er med. Men føles det ikkje som ein mislukkast når slikt skjer? Sånn heilt ærleg? Trøysta mi har blitt å tenkje, at bloggar i stadig større grad fungerar som sosiale inspirasjonsstadar, der du ikkje behøver å leggje att noko av deg sjølv. For det må du ikkje. Det er fullt lovleg å supe til deg inntrykk på ein blogg, og suse vidare. Det må bloggaren akseptere. Men viss du vil gi næring til inspirasjonskildene dine, så gjer du det enkelt med å leggje att ein kommentar. Det føles alltid fint å få positiv feedback! Ikkje minst viss bloggaren er ny, då er det ekstra viktig!

Vel, eg er som sagt på veg inn i "pensjonstilværet" her inne. Det er noko med å finne roa, blogge når ein kjenner for det, og ganske enkelt klare å gi blaffen i kven og kor mange som er innom, og kven som elegant fyk vidare til neste blogg. Eg er ikkje så god på det enno, men eg håper å finne denne roa i framtida.


So I`ll keep calm,
and carry on!

Elin

NB! Eg veit at mange har blogga myyykje lenger enn meg!
Dette er berre mine tankar om prosessen.

19 kommentarer:

  1. Bra skrevet!
    Keep on blogging :-)

    Ønsker deg en NydeligFlott tirsdagskveld!!!

    SvarSlett
  2. Det går opp og ned med blogging og leserantall, og det er bare å bite tennene sammen og vente på neste bølgedal.

    Det er klart vi liker at folk leser og kommenterer - det er jo positiv feedback, ros, og det vokser vi på!

    Jeg er forsåvidt "pensjonist" jeg også, men er veldig ung til sinns for tiden. ;-)

    SvarSlett
  3. Flott innlegg!! Du har over 600 følgere, så jeg er sikker på at de fleste er innom deg daglig selv om de ikke legger igjen spor alltid :) Iallefall jeg! Jeg sliter mye med nakke og hodepine, så i perioder er jeg bare innom å leser litt blogger uten å røre tastaturet!! Elsker din blogg, så håper virkelig du fortsetter å blogge!! Jeg fant deg i den tiden du byttet blogg, så har fulgt deg siden den gang :)
    Klem Tove

    SvarSlett
  4. Godt skrevet vennen. Eg veit akkurat kordan det føles å liksom ikkje nå opp. For meg er det, som du veit, ikkje populariteten som kan såre, men respons frå nære og kjære (eg veit jo at dei følg ivrig med på bloggen min). Eg har jo ein litt meir personleg blogg enn deg og med ei litt anna målgruppe... Men ja det er dagar eg virkeleg ikkje ønskar å fortsette.
    Besøkstallet (som har vore ganske stabilt siste par åra) og kommentarar frå andre bloggarar held bloggen min oppe. Men bloggverda har endra seg veldig, og så trur eg alle bloggtreffa vi i utkant-Norge ikkje får delta på er med på å få bloggarar opp og fram, ved å stifte bekjentskap...

    Eg er no glad for at du ikkje gir opp, bloggen din er like fin som den alltid har vore - det er berre at du ikkje gir like mykje av deg sjølv som tidlegare, trur eg då. Nokre gjer jo ikkje anna enn å sitte og kommentere og då får dei sjølvsagt massevis av kommentarar tilbake.

    Stå på, vennen!

    God klem frå meg

    SvarSlett
  5. Hei kjære Elin.
    Vi tenker likt du og jeg.
    Klem Tove

    SvarSlett
  6. Godt skrevet!!
    Jeg gidder ikke å "sanke" følgere hele tiden! De får komme til meg de som liker bloggen min! Jeg kommenterer hos andre når innlegga "gir" meg noe eller når noen er innom hos meg! Bloggen min er først og fremst en slags dagbok og et feelgood sten når dagene er lyse og glade!!
    Men jeg kjenner også at jeg savner noen som faller av underveis - vi får se hvor lenge vi overlever!!
    klem Heidi :)

    SvarSlett
  7. Jeg skjønner følelsen... Men tror også det er kommentarene som holder oss oppe? Man må gi og ta litt, synes du er flink jeg Elin!!

    SvarSlett
  8. JA dette kjente jeg meg igjen i !Er så enig.
    Og eg har funnet roen, er litt godt det.
    Eg blogge når eg har lyst og har inspirasjon.
    Og har eg lite kommentarer til tider, skyldes det nok og at eg ikkje er den flinkeste til det selv.
    Ha en flott kveld, likte dette innlegget ditt :)
    Klem klem

    SvarSlett
  9. Er nok blitt en pensjonist jeg og ;)Jeg var og veldig aktiv da jeg begynte, men det hardabbet av hos meg og. Er inne på mange blogger, men legger sjelden igjen kommentarer nå. skal prøve å bli litt flinkere, men alt kommer an på dagsformen...
    Kjenner igjen det du skriver om...
    Keep on my friend :)
    Klem,Kari

    SvarSlett
  10. Godt sagt, Elin :) Eg prøver å ikkje bli "snurt" når nokre innlegg ikkje får like mange besøk/kommentarar som andre, og så lurer eg på om eg skal "læra" av det eller fortsatt skriva om det som fell meg inn.

    Og eg kjem heilt klart til å fortsetta å skriva om det som fell meg inn, det som pregar kvardagen min, eg vil ikkje verta knebla - det er min blogg og eg skriv om det eg vil når eg vil ;-) Og då lyt eg berre akseptera at nokre innlegg er mindre mainstream enn andre og ditto mindre aktuelle for andre å lesa og kommentera.

    Prøver å vera flink å besøka tilbake dei som besøker meg, og samtidig andre som inspirerar meg - men det er ikkje noko uoverkommelig oppgåve. Eg har ikkje så ekstremt mange kommentarar, og som Heidi skriv over her. Eg gidd ikkje "sanka" følgerar, folk må komma fordi dei har lyst.

    Dette var eit viktig innlegg, synest eg, Elin.

    Keep calm, and blog on!

    Klem ELi

    SvarSlett
  11. Hei hei!
    Eg vil tru at det du skriver sikkert stemmer!
    For min del(som har en pitteliten blogg) så er jeg hverken flink til å blogge ofte eller legge igjen kommentarer. Mye av grunnen til dette er at vi uheldigvis bor slik at vi kan ha dagesvis, - noen ganger ukesvis uten nett-tilgang!
    Tiden jeg da er "heldig" å av og til komme inn på nett, så leser jeg helst andres blogger, hvilket jeg syns er veldig moro! Og jeg leser selvsagt din!:D

    Så poster jeg et innlegg i ny og ne, om jeg er heldig å få lastet opp noen bilder.
    Er jo kjempeimponert over bilderedegeringer, fotograferings-egenskaper til veldig mange bloggere, og jeg følger spent med:) Kanskje en dag vil nett-tilgang bedre seg her også, så kan jeg se da om jeg setter meg noe mer inn i dette:)

    Go Elin! Liker bloggen din:) Venter på neste innlegg;)

    Hilsen Sylvia

    SvarSlett
  12. Jeg begynte å lese interiørblogger for et par måneder siden, og din blogg er en av de 8 faste jeg må innom hver dag. Digger stilen din :-) Skal til Ålesund i helga, og da skal jeg innom Butikken herlighet ihvertfall:-) Har du andre gode tips i Ålesund, mottas de med stor takk:-))

    SvarSlett
  13. Bra skrevet, Elin! Jeg kjenner meg igjen! Jeg har blogga like lenge som deg, og ting endrer seg etterhvert. Jeg mener heller ikke å være sær eller å ha primadonnanykker, men etterhvert har man ikke kapasitet til å kommentere overalt. Det betyr ikke at man ikke besøker eller leser. Jeg er stadig innom her:)

    SvarSlett
  14. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver.
    Alltid kjekt å få kommentarer - men man må gi for å få. I starten brukte jeg timer foran maskinen der jeg flittig kommenterte og og håpet på respons. I dag blogger jeg stort sett for min egen skyld - og har vil ikke lenger bruke så mye tid foran maskinen. Den er en tidstyv.
    Er innom og nyter, og surfer videre:-)

    SvarSlett
  15. Jeg leser det du skriver, og kjenner meg igjen. Men jeg ligger milevis etter deg på alle måter i bloggverden.

    Men ja, det sårer litt, når man kommenterer andre blogger, store eller små, og man ikke får svar igjen. Det er noe med å bli sett, her i Blogglandia, som ellers i verden.

    Og noen ganger når jeg blogger, og får lite respons, så prøver jeg å si til meg selv, hvorfor bry seg? Men det er ikke lett. Så kan det komme perioder der det går lettere, dette er gøy, og man fortsetter.

    Det som er godt med deg, Elin, er at du skriver om dette. Du skriver at du sliter, at du ikke alltid orker å svare. Da er det lettere å forstå.

    Men selv om jeg ikke får svar, så forts. jeg gjerne å følge kjente bloggere fordi jeg finner så mye inspirasjon der.

    Men det er klart, man ønsker selvfølgelig å bli fulgt av mange, men i min bloggverden har jeg funnet bloggvennskap, vennskap som jeg setter pris på:)

    SvarSlett
  16. Jeg kjenner meg veldig igjen!

    Jeg har aldri vært god på denne kommenteringen og lurt på om jeg er en "dårlig blogger" på grunn av det, men kommet frem til at jeg blogger fordi det gir meg noe og så håper jeg at den energien det gir meg skinner igjennom og gir noe til de som titter innom. Enten det er gjennom inspirasjon eller innsikt. Sånn sett blir ikke tilbakemeldinger så farlige, men jeg setter jo selvsagt stor pris på de jeg får.

    Med andre ord måler jeg ikke verdien av å blogge i tilbakemeldinger og resultater, men i hva det gir meg der og da - rett før og rett etter innlegget postes. Om noen andre får noe ut av det også så er det jo bare bonus ;)

    Jeg innser at jeg ikke blir noen "stor" blogger på denne måten. At jeg ikke bruker makten som finnes i sosiale medier i den grad jeg kanskje "burde". Tross alt er jo min ene blogg en slags inntektstkilde for meg. Jeg får meg bare ikke til å kaste meg på kommentar-kjøret. For jeg vet så godt at begynner jeg å sette fokus på tall gjennom statistikk eller tilbakemeldinger så mister jeg den gløden som jeg mener gjør bloggen min god ;)

    Liker veldig godt hvordan du har satt ord på det. Godt å lese at flere har kjent på og har vært/er i den samme prosessen :)

    SvarSlett
  17. Hvor er det godt skrevet og jeg føler mig genkendt i alt hvad du skriver! Vi skal blogge når vi gider, kommentere når vi føler for det og lade os inspirere af de nye bloggere og deres entusiasme....når vi har tid!

    Helle:-
    (dansk pensionist)

    SvarSlett

Kommentarane gir næring til min kreativitet! TUSEN takk for at du lyser opp kvardagen min!